Stress er en daglig del av jobben i enhver programvarekarriere, og de siste årene har temaer knyttet til psykisk helse, mindfulness og utbrenthet fått en større plass på hovedscenen når vi diskuterer arbeidslivet. Uansett hvor stressende eller vanskelige situasjonene jeg har opplevd i programvarekarrieren min har vært, tror jeg fortsatt at nevromangfold er min superkraft. Å akseptere meg selv og måten jeg tenker og føler på har vært avgjørende for å komme meg gjennom de tøffeste periodene i QA-karrieren min.
For alle som går gjennom en vanskelig periode, har vi vært der.
I denne artikkelen legger jeg bort all late som-ing og snakker om noen av de tøffeste periodene i programvarekarrieren min – da stresset var så alvorlig at jeg ønsket å koble ut eller til og med gi helt opp. Jeg trekker også frem en erfaring fra å jobbe i et selskap som hadde et godt program for psykisk helse, for å vise at det er mulig å ha en QA-karriere uten alle de unødige belastningene på den psykiske helsen!
1. Hva er en av de mest stressende situasjonene du har opplevd i QA-/programvaretestingskarrieren din?
For en person som har levd med psykiske lidelser og angst hele livet, var det definitivt den mest selvpåførte stressende situasjonen så langt å holde et TED-foredrag, ha en direktesending til millioner av mennesker over hele verden (sammen med andre fremtredende TED-foredragsholdere som Elon Musk, Larry Page, Stephen Hawkins og til og med pave Frans) og stå på den røde løperen.
Hvis vi snakker om de stressende situasjonene som en del av den daglige jobben min, har de variert fra virksomhetskritiske systemer (fra kjernekraft og smarte byer til kriminalitetsforutsigelser) til mindre kritiske, opphetede diskusjoner om QA/programvaretesting med personer som Tim Cook (administrerende direktør i Apple). Personlig synes jeg at jo mer stressende situasjonen er, desto bedre er det; adrenalinet slår inn, og jeg forvandles til en QA-superhelt (minus kappen).
Jeg husker en gang jeg hadde fløyet uten stopp de siste månedene og blitt bedt om å besøke et sikkert statlig anlegg. Jeg forberedte noe materiell i tilfelle vi fikk lov til å ta med laptopveskene våre inn på anlegget (noe som vanligvis er helt uaktuelt). Jeg ankom det sikre stedet og ble eskortert ned til det som bare kunne beskrives som et enormt underjordisk auditorium, der kamerateam rigget seg til for en global kringkasting av plattformen vår for kriminalitetsforutsigelser. Jeg sa spøkefullt at jeg ikke ville være i stand til å demonstrere noe direkte, fordi jeg ikke hadde klarering eller tilgang til de nødvendige systemene. Fem minutter senere hadde jeg en sikker forbindelse til visualiseringsplattformen vår og demonstrerte sanntidsstrømmer samt videoanalyse som identifiserte trusler i sanntid og forutså kriminalitet i fremtiden (i stil med Minority Report). Den mest stressende delen av denne tre timer lange opplevelsen var å gjennomføre en direktedemonstrasjon som jeg aldri tidligere hadde klart å gjennomføre fra ende til ende uten at noe gikk galt (tips – ikke utsett deg selv for unødvendig stress, og ta opp demonstrasjoner på forhånd).
2. Hva mener du er de største årsakene til stress og utbrenthet i bransjen din?
Reising var den største stressfaktoren for meg. Personlig hadde jeg i løpet av det kalenderåret tilbrakt over en måned i luften (takket være British Airways-appen for å låse opp den prestasjonen). For å maksimere tiden min brukte jeg helgene på å fly mellom ulike steder. Jeg husker en gang jeg hadde fløyet til Silicon Valley for ledergruppens store planleggingsmøte, som hadde vært en ganske intens dag. Den kvelden måtte jeg gå om bord på et fly til østkysten og deretter videre til Toronto for å holde en lederbriefing med alle de store leverandørene av finansielle tjenester. Flyet mitt var litt forsinket, noe som førte til at jeg måtte løpe fra flyplassen til monorailen, raskt skifte til dress på toget (som i tillegg brøt sammen), og jeg endte opp til fots igjen (samtidig som jeg mottok meldinger om at de over 30 gjestene nå hadde ventet i 30 minutter, begynte å bli urolige og kanskje ville gå – noe som ville ha vært verdier for millioner av dollar i forretninger). Det viktigste tipset er å unngå unødvendig global reising – hvis du ønsker en bedre opplevelse enn videokonferanser, kan du se på plattformer som Cisco TelePresence (særlig under koronaviruspandemien).
Jeg antar at noe de fleste QA-fagfolk er mer kjent med, er overdreven bruk av video- og telefonkonferanser. Jeg husker da jeg først begynte i Lehman Brothers og innså at den globale økonomien aldri sover. Hver dag var alle i teamet på jobb fra klokken 6 om morgenen til klokken 18 (uten pauser eller lunsj). Før dette hadde jeg ikke vært avhengig av koffein, men et lite stykke ut i prosjektet var jeg fullstendig utbrent. Vanligvis hadde jeg mellom 10 og 20 møter per dag. Jeg hadde den uheldige rekorden med å være vert for fem konferanser samtidig: slå av lyden – slå på lyden – slå av lyden på grunn av «lang forsinkelse», og så deltok jeg i diskusjonen – de syntaktiske og semantiske prosessene mine jobbet på overtid mens jeg prøvde å lytte til og oversette de andre samtalene som foregikk samtidig som jeg snakket.
Jeg husker en dag da jeg følte meg så dårlig at jeg sa til sjefen min på den tiden at jeg måtte dra hjem. Svaret hans var: «Ingen fare, jeg bestiller en time hos legen i tredje etasje og deretter et rom i 28. etasje så du kan sove det av deg, så sees vi igjen kl. 6.30 til vår daglige oppsummering.» Jeg liker å tro at denne oppførselen hører fortiden til etter Lehman’s-kollapsen, men teknologistartups kan være like, særlig i Valley, der bruk av smarte legemidler for å øke produksjonen er utbredt, spesielt mot slutten av sprinter.
3. Hvor stort problem mener du utbrenthet er blant QA-fagfolk?
Det er et enormt problem. De berømte ordene «man kan ikke sprinte hele tiden» står i kontrast til metoder som «Agile» og «DevOps», som oppmuntrer til ideen om å gjøre alt enda «raskere». I en nylig podkast på QALead kom uttrykket «senk farten for å øke farten» opp. Hvordan kan en QA-fagperson skape målbar verdi i landskapet «feil raskt, lær raskt»? Med mindre selskaper feirer feil (noe svært få gjør), hjelper du ikke resten av teamets fremdrift hver gang du mislykkes. Tipset ligger i tittelen på det overbrukte «Burndown»- eller «Burnout»-diagrammet. Spillifiseringen av å forplikte seg til et bestemt antall oppgavepoeng skaper usunn konkurranse. Du blir tvunget til å gjøre mer med mindre «tid eller ressurser», samtidig som det forventes urealistisk at arbeidet kan leveres i to-ukerssprinter.
Jeg skulle personlig gjerne møtt personen som bestemte at «to uker» skulle være en standardløsning på tvers av bransjer, og som mente at et målbart resultat kan leveres på to uker. Vedkommende har aldri jobbet med QA for et atomkraftverk. Jeg er på en fagkonferanse i Bordeaux, der en opinionsleder sa: «Jeg kan ikke tro at 16 % av selskapene fortsatt bruker fossefallsmetodikker.» Som du kanskje har lagt merke til, er jeg en forkjemper for kvalitetsarbeid. Jeg mener alle selskaper må ta et bevisst valg når det gjelder «kvalitet, kostnad og hastighet». Da jeg startet karrieren min i det forrige årtusenet i et tysk ingeniørselskap, ble jeg forelsket i å utvikle produkter av høy kvalitet (kanskje litt overkonstruerte). Utgivelsessyklusene var selvfølgelig betydelig lengre, men denne uken, 20 år senere, har jeg støtt på produkter som jeg var med på å teste.
4. Hvor har du sett selskaper eller team iverksette tiltak for å fremme mental helse blant QA-fagfolk – hva har fungert?
Etter å ha brukt det siste året på å hjelpe den britiske regjeringen med å forberede seg på Brexit, ble jeg svært imponert over arbeidsmoralen. Jeg deltok på mitt første obligatoriske mindfulness-kurs, som var svært nyttig. De hadde spesialister på mental helse på arbeidsplassen og til og med støttegrupper som møttes ukentlig. Det var merkelig å komme inn klokken 5/6 om morgenen og oppdage at hele teamet allerede hadde vært der før meg (de hadde gått hjem midt på ettermiddagen), ettersom jeg liker å komme tidlig, fordi det vanligvis gir meg tid til å forberede meg på dagen og få oversikt over leveransene før jeg samarbeider med de ulike teamene.
I tillegg var det en fantastisk opplevelse å jobbe for NZ-regjeringen, ettersom balansen mellom arbeid og fritid var mye bedre. Tempoet var noen ganger frustrerende, særlig etter å ha jobbet innen investeringsbankvirksomhet, men livet er for kort til å bekymre seg for de små tingene. «Hvis det ikke er ødelagt, trenger du ikke reparere det», ville vært en underdrivelse. Det er vanskelig for QA-fagfolk å ikke bekymre seg før en større lansering av et nytt produkt eller å ikke føle seg ansvarlige for resultatene. Men som i podkastepisoden min med Parveen trenger du noen ganger bare å «slippe det, slippe det» og ikke «ta det med ro».
Personlig har jeg håndtert angst gjennom hele yrkeskarrieren, og det har hatt sine fallgruver og utfordringer, men jeg har alltid kommet ut på den andre siden sterkere og bedre rustet til å håndtere angsten – og lært mer om meg selv hver gang. Bransjen tiltrekker seg mennesker som befinner seg på ulike deler av spekteret (meg selv inkludert). De fleste talentfulle menneskene jeg har hatt muligheten til å jobbe med, har imidlertid slitt med psykisk sykdom. Derfor behandler jeg min egen psykiske sykdom som en superkraft!
Hvis du likte å lære av dette, finner du her en artikkel skrevet av en internasjonalt anerkjent, prisbelønt konsulent, forfatter og coach innen programvareutvikling: LEDELSE INNEN TESTING: HÅNDTERING AV KARRIEREN DIN
